Stil med stil. Første

Vel, Kjetil og alle andre trofaste lesere, her er det lenge etterspurte motstykket til Kjetils essay om Det Gode Liv. Jeg hadde samme tema i oppgaven, men skrev en novelle som ikke var helt typisk meg. Dette var tentamen i tiende klasse, og den holdt til 5+ og høytlesning i klassen (ikke le). Etter høytlesningen kom det forresten kjekt fra en klassekamerat: "Da kan jo du bare gå på et grupperom for deg selv da, så blir du fornøyd!"

På grunnkurs fikk jeg en oppgave hvor det passet veldig å levere den samme stilen, 5+ her og. I denne anledningen gjorde jeg noen endringer og tillegg, og det er denne versonen dere straks skal utsette dere for. Utdraget fra sangen "Kjærlighet og Karlsons lim" er lagt til, og tiendeklassetittelen "Den fantastiske stillheten" er endret til


Lukten av sval sommerluft om morgenen

Jeg våkner av at vekkerklokka ikke ringer, noe som er høyst uvanlig. Inn gjennom det åpne vinduet kommer deilig, sval sommerluft, ute høres munter kvitring, og den blå himmelen har visst bestemt seg for å være skyfri i dag.

Det er så fantastisk deilig å ligge her og vite at jeg kan ligge her så lenge jeg vil. Alle de utspekulert vanskelige oppgavene på skolen har jeg blitt helt ferdig med, og jeg kommer ikke til å få flere på en stund. For mitt vedkommende betyr det sommerferie!

Sommerferie, null skole! Det er så utrolig fantastisk at jeg får gåsehud og må strekke meg, strekker meg helt til det knaker i sengehesten. Aaah! Det er godt å strekke på seg en morgen som denne, så jeg blir liggende slik en god stund. Jeg er ikke trøtt, jeg gjesper ikke, men det er så deilig å bare ligge slik og se i taket og på fluene på vinduet og tenke på alt jeg ikke skal gjøre i dag.

På skolen kunne jeg nesten ikke åpne kjeften uten at en av de gretneste i klassen trodde jeg kom med en personlig fornærmelse. Jeg kunne ikke komme med en kommentar uten at hele klassen snudde seg mot meg og fortalte at jeg ikke hadde humor. Jeg kunne ikke si min mening om noe som helst uten at læreren stirret på meg med haka på femte knapphull, for så å opplyse meg om at dette ville trekke karakteren min ned. Ville jeg ikke bli skjelt ut, måtte jeg holde kjeft. Men fra i dag av og åtte uker fremover skal det ikke eksistere noe som kan kalles skole. Åtte perfekte uker.

En edderkopp kravler seg over dyna, over små åser og ned i små daler. Jeg hater edderkopper, har det fra mamma, men i dag lar jeg den likevel være. Den har ikke gjort meg noe, dessuten er det artig å se den lille krabaten der han strever seg frem. Over en dyne. Jeg kommer til å tenke på en sang av Lillebjørn Nilsen. I refrenget synger han:
”Jeg tenker på en hjort
jeg så en gang
så underlig den sprang
den gjorde et hopp
den bekk
plutselig var den vekk”

Jeg vet jeg har utført alle pliktene mine, ingen behøver å mase på meg, jeg har tilfredsstilt alle jeg skulle tilfredsstille. Ingen er avhengig av meg, og jeg er ikke avhengig av noen. Det er herlig, men likevel hadde det ikke gjort meg noe om jeg plutselig fikk noe å gjøre.

Jeg lukker øynene, og ligger på ryggen midt i en diger blomstereng. Blomstene er så høye og står så tett at men ikke kan se meg før man står og ser rett ned på meg. Rundt meg krabber noen maur, men de har lovet å ikke gjøre meg noe siden jeg ikke har tenkt å ikke gjøre noe annet enn å bare ligge her, og det kunne ikke falle meg inn å skade dem. Det samme gjelder humlene, vepsene og biene som flyr rundt, vi lever i harmoni alle sammen.

En liten katt kommer bort til meg gjennom engen. Den stryker seg inntil, lukker øynene og maler. Jeg strekker handa ut og klapper den, og kjenner at den liker det. Jeg åpner munnen for å si noe, men sier ingenting. Her er det så stille, så fantastisk stille, den stillheten vil jeg ikke bryte. Jeg ligger alene i en stor blomstereng, og strekker meg helt til det knaker i sengehesten igjen.

”Stunder som denne”, sier jeg høyt til meg selv, men ikke for høyt, ”stunder som denne kan ikke kjøpes for penger. Men så kan jeg heller ikke tenke meg noe annet akkurat nå.” Så er jeg stille en god stund til, bare for å lytte – til ingenting, til den vidunderlige stillheten. Dette må nok være det gode liv.