Kjære Landsmenn!

Som engasjert borger følger jeg med og registrerer hva som skjer i samfunnet. Tilbakelent i tilsynelatende ro ser jeg at samfunnet er på hell. Hell er i dette tilfellet ikke et engelsk navn på et sted, men jaggu er det farlig nært. Jeg snakker selvfølgelig om bloggersamfunnet.

I februar trådte jeg inn i dette samfunnet, og ble mottatt med arrogante, men åpne bloggerarmer, og jeg tenkte: "Jeg vil være her, jeg vil være her! Her er jeg hjemme!" Jeg var hjemme da jeg tenkte det. Blogging ble en ny livsstil for meg, her kunne jeg kaste all min sorg og alle mine tanker, her kunne jeg få min lenge etterlengtede og fortjente oppmerksomhet. Hver dags gjøremål nummer en var å sjekke kommentarene på bloggen, og kommentere andres blogger. Flere ganger hver dag. Føle spenningen, som å vente på en pakke i posten eller en karakter på et kåseri om fotball.

Men så, ved inngangen til april, hva skjer? Joda, de to mest aktive bloggergutta takker simpelthen for seg, tar på hatten og går likegyldige ut av bloggerverdenen med et snurt 'takk for oss!'. Ord blir få i en slik stund, men dere har tatt poenget. En føler seg sveket.

Men ut av Juda tusen en liten skare kom! For når andre henger med leppa og ikke gidder mer, hvem er det da som standhaftig står igjen, klar for å kjempe? Ja, du med stråhatt og høygaffel på bakerste rad. Hvem sa du? NEI! Ikke Supermann! Nei, det er meg , Tarjei Solberg! Skotselvs Stolte Sønn, gutten bak "huttå-stuntet", eleven med stilen(e), han som brakk beinet uten å bry seg om smerten, men modig dro mobilen frem fra lomma og ringte til mamma!

Min blogg skal ikke gå i grus med det første, kjære barn! Her kan dere komme å varme dere ved mitt bryst, søke tilflukt og være trygge for bloggerverdenens grusomme omveltninger!