Break a leg sier folk, så jeg gjorde det. Nå har det gått en stund siden det skjedde. Seks uker for å være eksakt. Må innrømme at jeg jeg i løpet av denne perioden rakk å bli nokså komfortabel med situasjonen, og jeg fikk en rekke privilegier jeg før ikke engang kunne drømme om. Jeg er kommet til den erkjennelse at jeg er takknemlig at jeg brakk beinet, for det har gitt meg mer tid. Den svære kladden på beinet ble en venn for meg, Henrik kalte jeg den. Henrik Gipsen. En slektning av Mel Gibson, som forøvrig er navnebroren til Mel Brooks, mannen som står bak komimusikalen "Men in Tights". Jeg tror han står der enda. Men i dag fikk jeg et slag i fjeset av Den Brutale Virkelighet - gipsen skulle av i dag. Og det gjorde den. Dette hadde jeg jo gledet meg til uansett, gledet meg til å se beinet mitt igjen, i en noe uvanlig forfatning. Da gipsen sprakk av under legens kraftige hånd trodde jeg mine egne øyne, men det var likevel et artig syn.For å starte med førsteinntrykket: jeg kommer langt med å bruke uttrykket 'gul og vissen'. Å se begge beina mine samtidig må 
ha vært som å se David og Goliat. En fyrstikk og en stokk. Vel, lengden var det ikke så mye å si på, men tykkelsen derimot... Hadde jeg fått transplantert et bein ifra et 6 mnd gammelt lik? Leggmuskelen var altså ikke hva den var før, den var tynnere, men også ganske vassen. Å knipse på den var som daske til en gelèklump eller sparke til en vannseng. Hadde jeg vært tørst nok ville jeg ikke nølt med å stikke hull på beinet. Mange av leserne her har jobbet på Fredfoss og vet hva murstein og murpuss er, da vet dere også om de tykke lagene med maling (or what the heck it is) som var utenpå selve murpussen. Dette kunne rives av i store flak, og om man slo i veggen så rutsjet hele stasen ned langs gulvet i en sky av støv. Alle som èn (ihvertfall jeg) klødde i fingrene etter å gjøre nettopp dette, men for de som ikke vet hva jeg snakker om, så tenk på hvor moro det er å pelle skorper av sår. Den samme følelsen får jeg av kun å se på mitt beins uhorvelige mengeder av flass.Har det noen gang hendt deg at du har grillet flere grillpøser enn du orket å spise? Når pølsene er blitt grillet til passe store og feite asylsøkere, så mister de liksom gløden. De avkjøles, blir kalde og skrumpner inn. Men pølseskinnet som har strekt seg ganske bra strekker seg ikke tilbake. Neida, det blir fullt av nydelige krøller og skrukker. Der haru utseendet på store deler av huden på beinet mitt.En gang hvert skuddår er du så tynget av kjedsomhet at du 
dra sofaen frem fra veggen, og hva finner du der? Ja, du med det sløve blikket. Hva? NEI! Ikke bilnøklene! Du finner... Hva? Javel, DU fant bilnøklene, men det var ikke det jeg tenkte på. JEG tenkte selvfølgelig på gammelt appelsinskall! Jeg snakker om ordentlig gammelt hardt uttørket appelsinskall. Dette var det første jeg tenkte på da jeg tok hælen min i beskuelse. Ikke noe nytt der, altså.Fotsålen ellers minner mest om en uttørket innsjø eller noe, hard og full av koselige sprekker som til sammen danner et mønster som slår alt av moderne kunst ned i støvla. Kom nettopp på at legen jeg hadde minnet mistenkelig om Morten Viskum.
Blir sulten av å skrive, gitt, så jeg runder av her. Håper Mette ble fornøyd.Neste uke: En reise i øret mitt
